”Helle Polven av Solstrand, kom frem for ditt første sverd!”. Helle gikk frem nesten før han hadde uttalt setningen ferdig. Hun var raskt borte ved bordet og stilte seg opp. Ninni så at hun gransket hvert eneste av sverdene som lå der, mens mester Reidon gransket henne. Uten et ord rakte han henne til slutt en kort, men bred krumsabel, med enkelt gullskjefte dekket av lær med fine broderier der hånden skulle være. Hun undersøkte den mens hun gikk tilbake til rekka, og vel fremme ved søstrene, hvisket hun: ”Perfekt!”. Så ble Marri ropt på, gikk frem og fikk en korde som Selja, men litt kortere og bare med egg på en side. Skjeftet skinte vakkert av sølv og snodde seg beskyttende rundt hånden hennes. Hun kom tilbake med skinnende øyne, kunne ikke ta dem fra dette vakre synet. Ninni hørte at hun ble ropt på. Hun følte det som om hun gikk ekstremt sakte på vei frem til bordet, men hun kunne ikke ha brukt så lang tid, for mester Reidon ble ikke tilsynelatende utålmodig, han bare gransket henne som han hadde gjort med de andre og begynte å gå bortover langs bordet. Til slutt stoppet han og plukket opp noe. Ninni kunne ikke se hva slags sverd det var, han sto nemlig med ryggen mot henne, og det ergret henne. Endelig kom han mot henne med sverdet, det var vakkert! Hun var strålende fornøyd, kunne nesten ikke dy seg for å strekke ut hendene og ta det fra ham. Så fikk hun det i hendene og glodde på det. Det var omtrent like langt som Marris, men bredere, det var tveegget og gikk litt innover på midten og ut igjen på tuppen. Skjeftet gikk ut i spisser nederst så det så ut som en månesigd og rett ut øverst, så det ble perfekt beskyttelse. Det var ikke like skinnende som Marris, men hadde en matt gullfarge med vakre snirklete mønstre. Hun gikk tilbake til de andre, de tre så på hverandres og smilte anerkjennende, men alle tre likte sitt best.
Så ble Tórangs navn ropt opp, han ble tildelt en kort tveegget øks med mørkt treskaft og gullmønstre på det grå bladet. Nå kunne Evain endelig stige fram for sitt sverd. Han gikk rolig bort, stilte seg opp og gikk rolig tilbake med et lite forsiktig smil da han hadde fått sverdet mens han lot hånden gli forsiktig ned det fine bladet. Ninni så at det liknet litt på hennes, det hadde samme type håndtak, men hans skjefte var av matt sølv, ikke gull, og bladet buet seg som hennes, men hadde to pigger stikkende ut nederst på bladet. Det var vakkert, det, som alle de andre. Det var noen få til som skulle få sverd, så fikk de til slutt slippe ut på plassen med streng beskjed om ikke å begynne å fekte med de nye sverdene i dag. Det gjorde de heller ikke, men verken Sato, Jokemi, Tórang, Evain, Selja, Helle, Ninni eller Marri klarte å motstå fristelsen til å svinge litt rundt i luften med det nye våpenet. Jentene ble hos guttene utenfor hytte 3 der de sto og beundret hverandres våpen samtidig som de holdt godt øye med sine egne. Til slutt la de dem ned i etuiene de hadde fått tildelt og satte seg inn i hytta og pratet og spilte kort til langt på natt. Da sa jentene god natt og gikk til sin egen hytte. Sverdene ble lagt i skuffer de hadde under sengene og de la seg, stoltere enn noen.
- Mona Fossli
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar