Kapittel 4 - Første skoledag - del 1

Klassen møtte opp til første time som begynte klokken åtte neste dag, det skulle være nærkamp, det de hadde gledet seg aller mest til. Mester Reidon sto klar inni den store hallen foran det store speilet. Helle brøytet seg fram i flokken av spente elever med de andre hakk i hæl. Mester Reidon spurte etter en frivillig til å vise det han eller hun var god for, hvorpå flere ivrige hender føyk i været. Han pekte ut en jente med halvlangt rødt hår, hun steg frem og hevet sverdet klar til kamp, men da sa mester Reidon: ”Nei, ikke sånn. For da kan jeg gjøre sånn”. Og så gjorde han en feiende bevegelse før sverdet til jenta lå på gulvet. Hun plukket opp sverdet og ble sendt tilbake mens tvilen økte i klassen, for det var da en bra stilling? Den neste som ble valgt var en hengslete gutt som så veldig nervøs ut, alle så hvordan det kom til å gå med ham. Mester Reidon plukket ut en etter en, samtliges sverd gikk i bakken, samt Tórangs, Satos, Ninnis og Marris. Helle gikk til slutt ut og stilte seg opp. Hun så fast på Reidon, han vurderte hva han skulle gjøre, og til slutt gikk det ikke bedre enn at Helle også måtte gå tilbake til de andre med skammen. Etter en stund var det tomt for elever. Mester Reidon smilte skeivt og skottet på dem. ”Er dette det beste dere kan? Har dere ikke øvd?”. Der ble trillingene litt fornærmet, de hadde jo alltid lekt med tresverd, men de måtte jo innrømme at han hadde vunnet over dem alle, så de hadde vel ikke så mye de skulle ha sagt.

Denne timen ble ikke på langt nær så morsom som de hadde håpet. Alle hadde trodd at de skulle imponere mester Reidon, men han brukte hele timen på å vise hvordan det ikke skulle gjøres, og kjefte på de som gjorde det feil. Ingen hadde bra nok teknikk, ingen gjorde noen ting riktig. Fotarbeidet var galt, armstillingen var feil, alt var feil eller for dårlig. Elevene ble mer og mer frustrerte, de gråt og bannet og mot slutten av dagen hatet alle mester Reidon. Han så ikke ut til å bry seg om det, han drev dem knallhardt, og når timen endelig var over, lot han dem gå med ordene: ”I morgen møter dere i klasserom nummer 2 rett over gangen, da skal vi ha nærkampteori. Så får vi se om jeg får banket litt ordentlig teknikk inn i hodene deres.” Klassen var utslitt. Alle var dypt skuffet over denne timen som liksom skulle være morsom og spennende. Marri, som hadde fått mest gjennomgå av trillingene, gikk med størknede tårer på kinnene og mumlet noe om at mester Reidon var den mest djevelske person hun noen gang hadde møtt. Ninni måtte bare være enig. Hun var dødssliten og glad for at neste kamptime skulle være teori.

- Mona Fossli

Forklaring

Som dere kan se, er alle på soldatskolen ivrige etter å få sverd og begynne med kamptrening. De tenker overhodet ikke på muligheten for at kanskje en dag må drepe noen, men synes soldatlivet virker spennende. Jeg kan for så vidt forstå de som vil ri på drager og marehester, jeg elsker slike fantasidyr. Men, tilbake til saken. Hovedpoenget med historien er vel egentlig å vise hvordan mange kanskje tenker på det å være i hæren, det gir status og er spennende, og du lærer å håndtere våpen. Når det da blir krig, får du se hvem de ekte soldatene er, på godt og vondt. Jeg har selvfølgelig allerede bestemt hvem som får hvilke skjebner i min historie, og ikke alle kommer fra den med livet i behold. Alle forfattere må dessverre la noen dø, for at det skal bli litt realistisk. Vel, hvor realistisk kan det bli i den sjangeren jeg skriver i? Vel, noen kommer til å leve lykkelig alle sine dager, noen mister den de er glad i, og noen dør.


Mona :)

Kapittel 3 - Utdeling - del 5

”Helle Polven av Solstrand, kom frem for ditt første sverd!”. Helle gikk frem nesten før han hadde uttalt setningen ferdig. Hun var raskt borte ved bordet og stilte seg opp. Ninni så at hun gransket hvert eneste av sverdene som lå der, mens mester Reidon gransket henne. Uten et ord rakte han henne til slutt en kort, men bred krumsabel, med enkelt gullskjefte dekket av lær med fine broderier der hånden skulle være. Hun undersøkte den mens hun gikk tilbake til rekka, og vel fremme ved søstrene, hvisket hun: ”Perfekt!”. Så ble Marri ropt på, gikk frem og fikk en korde som Selja, men litt kortere og bare med egg på en side. Skjeftet skinte vakkert av sølv og snodde seg beskyttende rundt hånden hennes. Hun kom tilbake med skinnende øyne, kunne ikke ta dem fra dette vakre synet. Ninni hørte at hun ble ropt på. Hun følte det som om hun gikk ekstremt sakte på vei frem til bordet, men hun kunne ikke ha brukt så lang tid, for mester Reidon ble ikke tilsynelatende utålmodig, han bare gransket henne som han hadde gjort med de andre og begynte å gå bortover langs bordet. Til slutt stoppet han og plukket opp noe. Ninni kunne ikke se hva slags sverd det var, han sto nemlig med ryggen mot henne, og det ergret henne. Endelig kom han mot henne med sverdet, det var vakkert! Hun var strålende fornøyd, kunne nesten ikke dy seg for å strekke ut hendene og ta det fra ham. Så fikk hun det i hendene og glodde på det. Det var omtrent like langt som Marris, men bredere, det var tveegget og gikk litt innover på midten og ut igjen på tuppen. Skjeftet gikk ut i spisser nederst så det så ut som en månesigd og rett ut øverst, så det ble perfekt beskyttelse. Det var ikke like skinnende som Marris, men hadde en matt gullfarge med vakre snirklete mønstre. Hun gikk tilbake til de andre, de tre så på hverandres og smilte anerkjennende, men alle tre likte sitt best.

Så ble Tórangs navn ropt opp, han ble tildelt en kort tveegget øks med mørkt treskaft og gullmønstre på det grå bladet. Nå kunne Evain endelig stige fram for sitt sverd. Han gikk rolig bort, stilte seg opp og gikk rolig tilbake med et lite forsiktig smil da han hadde fått sverdet mens han lot hånden gli forsiktig ned det fine bladet. Ninni så at det liknet litt på hennes, det hadde samme type håndtak, men hans skjefte var av matt sølv, ikke gull, og bladet buet seg som hennes, men hadde to pigger stikkende ut nederst på bladet. Det var vakkert, det, som alle de andre. Det var noen få til som skulle få sverd, så fikk de til slutt slippe ut på plassen med streng beskjed om ikke å begynne å fekte med de nye sverdene i dag. Det gjorde de heller ikke, men verken Sato, Jokemi, Tórang, Evain, Selja, Helle, Ninni eller Marri klarte å motstå fristelsen til å svinge litt rundt i luften med det nye våpenet. Jentene ble hos guttene utenfor hytte 3 der de sto og beundret hverandres våpen samtidig som de holdt godt øye med sine egne. Til slutt la de dem ned i etuiene de hadde fått tildelt og satte seg inn i hytta og pratet og spilte kort til langt på natt. Da sa jentene god natt og gikk til sin egen hytte. Sverdene ble lagt i skuffer de hadde under sengene og de la seg, stoltere enn noen. 

- Mona Fossli

Kapittel 3 - Utdeling - del 4

Mange vakre sverd, korder og økser ble delt ut, Ninni følte at alle de vakreste gikk rett for nesen på henne og ble stadig mer desperat. Det var tydelig at søstrene hennes følte det på samme måte, for Helle freste: ”Blir det vår tur snart, eller? Jeg vil ha et sverd!”. Marri stirret enda mer intenst på sverdene enn hun allerede gjorde for å vise at hun var enig. Evain derimot, så ekstremt avslappet ut, selv om han var enda lenger bak i alfabetet enn trillingene. Ninni visste dessuten at dette var dagen han hadde gledet seg mest til siden skoleslutten på Folkeskolen. Tórang så også ganske balansert ut, han tenkte vel at han uansett fikk et sverd, så hvorfor fortvile? Hun sto og gransket de to en stund, så gransket hun søstrene sine. Helle glodde sultent på bordet, mens Marri observerte de som fikk sverdene og så fra sverd til eier og tilbake igjen hver gang et ble utdelt. Ninni vendte oppmerksomheten dit hun også. Mester Reidon ropte på en som het Gorna Pendel av Mareslettene, som viste seg å være jenta rektor Anka hadde trodd var gutt. Hun fikk en lang, enegget øks, helt enkel med lyst treskaft og svart blad med lys egg. Så ble det endelig deres tur.

- Mona Fossli

Våpensøstrene

Ukas bokanmeldelse er av en serie skrevet av Ingar Knudsen, som jeg ikke er helt sikker på hva heter. Første bok heter Våpensøstrene, derfor kaller jeg serien for det.

Historien handler om de legendariske amasonene, kvinnene som lagde sitt eget samfunn med kvinner i de autoritære styrkene og slåss mot de barbariske mannestyrte samfunnene. Ata, M'bela og Tanitsja er grunnleggerne, og Ata blir sett på som den mektigste av de tre, derfor blir byen de grunnlegger kalt Atador. I løpet av de fire bøkene serien består av, får vi lese historien gjennom to generasjoner og se hvordan samfunnet utvikler seg og hvilke kamper de må gjennom. Bøkene heter henholdsvis Våpensøstrene, Rød måne, Løvinnens sjel, Amasoner og Gudinnas døtre.

Det er en spennende serie som kan føre til ettertanke. Fine karakterer og historier og et litt annet syn på Gud, som i disse bøkene er guden til de barbariske mannekrigerne.

Bør leses!

Bildene har jeg hentet fra Google:

Våpensøstrene

Rød måne

Løvinnens sjel

Amasoner

Gudinnas døtre

Kapittel 3 - Utdeling - del 3

Ja, her kommer da innlegget som skulle være i dag:

Nå sto hele klassen deres ved siden av hverandre foran alle lærerne som også sto ved siden av hverandre rett overfor elevene, bare at mester Reidon sto midt foran alle de andre. Han var iført svart vest og vid svart bukse. Det var fjorten lærere i alt, medregnet rektor Anka, og det var tjueen elever i deres klasse, så det var bra at salen var såpass stor. Mellom elevene og lærerne var det et stort bord dekket med duk, de kunne se ting under det som stakk opp som spisse bulker, og alle sammen sitret av spenning, for de visste hva det var. ”Klasse”, begynte mester Reidon, ”Dere gjetter kanskje hva jeg har foran meg her på bordet. Har dere gjettet sverd, har dere gjettet riktig. Dere skal nå bli ropt opp alfabetisk, så skal jeg vurdere og bestemme hvilket sverd som passer best til hver av dere”. Han gikk frem til bordet og dro av den dyprøde duken med et blaff. ”Her ser dere dem, deres beste venner i mine timer fremover”. Klassen ble stående og stirre. Hver og en av dem lengtet etter å bli ropt opp og komme frem. Mester Reidon tok opp en liste med navn og begynte oppropet:

  
”Karolia Ador av Økseby, kom frem for ditt første sverd!”. En jente med lyst hår og blå øyne kom frem, og Ninni så at det var en av jentene guttejenta var kommet sammen med. Hun ble virkelig nøye vurdert av mester Reidon, før han gikk frem og tilbake ved bordet, helt til han omsider stoppet ved et smalt enegget sverd som krummet seg litt og hadde fint utskåret skjefte av sølv. Hun gikk fornøyd tilbake til plassen sin. ”Sato Asaki av Torvmyr, kom frem for ditt første sverd!”, sa mester Reidon så, Sato gikk fram, stilte seg opp for vurdering, og endte opp med et praktfullt sverd som var smalt nederst, men ble stadig bredere oppetter bladet. Han smilte strålende og gikk tilbake. Flere ble ropt opp før det var Seljas tur. Hun fikk en lang, smal tveegget korde med kort, grovt skjefte uten utskjæringer bortsett fra en liten edelstein nederst på høykant. Jokemi fikk et sverd av samme slag som Sato, bare litt lengre, ettersom han var kraftigere enn Sato. 

- Mona Fossli

Kapittel 3 - Utdeling - del 2

Trillingene og Selja fikk hytte nummer 12. De gikk inn og fordelte seg, Ninni ble på rom med Marri, og Helle med Selja. De pakket ut og la klærne i hyllene som var innhugd i veggen på soverommene, så gikk de for å se etter Evain, som hadde fått hytte nummer 3. De fulgte numrene, ”seks, fem, fire, tre! Her er det!”. Helle hadde funnet hytta hans og banket på. Det var ikke Evain som åpnet døren, det var Jokemi. ”Heisann, er dere her etter Evain?”, spurte han og smilte. ”Jepp, det er vi”, sa Helle, ”er han her?”. ”Jada. Evain! Trillingene og Rødtopp er her etter deg!”. ”Rødtopp faktisk, jo, takk for den i grunn…”. Selja så litt surt på ham. ”Ja, hva så? Du har jo rødt hår”. Han smilte ertende. ”Hmm.. jojo, men likevel..”. hun lysnet da hun så Evain komme mot dem med et fornøyd smil i det bleke ansiktet. ”Hei, folkens. Vil dere møte hyttefolka mine?”. ”Vi har alt møtt dem”, sa Ninni. ”Du er Jokemi, ikke sant?”. ”Stemmer”, svarte Jokemi. ”Kom inn dere.” Selja så spørrende på Ninni. ”Har dere møtt dem?”, spurte hun, ”når da?”. De gikk inn i hytta som var identisk med deres, så vendte Selja seg mot Marri som svarte: ”Vi delte vogn med dem til skolen”. ”Åja, selvfølgelig”. ”Hei, Ninni, Marri og Helle”, smilte Tórang idet han kom mot dem. ”Og du er?”. Han vendte seg mot Selja. ”Jeg er Selja Fjell av Solstrand”, sa Selja. ”Oi, oi, så fornem presentasjon!”. De snudde seg mot rommene.

Sato kom mot dem med et par klesplagg i armene, men la dem over rygglenet på sofaen som vendte mot peisen. Da han sto ved dem introduserte Tórang dem. ”Dette er Sato Asaki av Torvmyr, jeg er Tórang Rufoss av Torvmyr, og han i døra er Jokemi Fesser av Torvmyr”. Sato smilte mot Selja, så vendte han seg mot trillingene. ”Hei igjen dere, kanskje vi skal gå?”. Det hadde de glemt! Hele grunnen til at de kom hit, var jo at de og Evain skulle slå følge til treningssalen, der skulle de få sverdene sine klokken ett! Rektor Anka hadde gitt dem litt tid til å pakke ut og ordne seg i hyttene, men nå begynte de å få dårlig tid! Ninni så på klokka på veggen. Den var allerede fem på ett! På tide å komme seg av sted. Det var bare deres klasse som skulle nå klokken ett, det hadde allerede vært en klasse klokken elleve og en klokken tolv, og så skulle det være seks klasser til klokken to, tre, fire, fem, seks og sju. De kom akkurat tidsnok, men de var utslitte etter de lange trappene, så det tok en stund før de fikk igjen pusten.

- Mona Fossli

Hobbiten

Hei, forrige uke var veldig travel for meg, så jeg fikk ikke skrevet alle innleggene jeg ville. Her kommer bokanmeldelsen, og jeg skal også legge inn en del til av boka. :)

Hobbiten er skrevet av J.R.R. Tolkien. Den er skrevet etter Ringenes Herre, men er likevel en historie som fortelles før Ringenes Herre begynner.

Boka handler om Bilbo, Frodos onkel, som får besøk av trollmannen Gandalf og en haug med dverger og legger ut på et større eventyr enn noen hobbiter visste eksisterte. I løpet av eventyret møter Bilbo drager, alver, Gollum og andre skapninger, det er en spennende fortelling som til slutt blir boken Bilbo selv skriver, som heter Veien dit og tilbake igjen, som man hører lite grann om i Ringenes Herre. Hobbiten er nå blitt filmet og kommer på kino i 2012. Veldig morsom og spennende bok, passer godt for barn, men blir regnet som familiebok.

Anbefales! :)

Bildet er hentet herfra

Kapittel 3 - Utdeling - del 1

Tenåringene ble vekket tidlig av en skarp stemme, Ninni kjente den igjen, og da hun satte seg opp, kjente hun igjen mannen den tilhørte også. Det var kusken i den fremste vognen. Han sto midt i teltet og skrålte: ”Opp med dere, unge frøkner og herrer! Rektor Anka har noe hun vil si dere, hun står ute på plassen foran skolen!”. Det tok litt tid før alle fikk gnidd søvnen ordentlig ut av øynene, men de kom seg omsider i klærne og ut på plassen der rektor Anka sto og ventet på dem. Hun hadde på seg samme antrekk som kvelden før, en fotsid brun kjole med korte ermer og lang hals. Hun løftet hånden for at det skulle bli stille og sa: ”Nå er det på tide å dele ut hyttene til dere. Alle hyttene har et nummer som står tydelig foran på døren, det er som jeg sa i går plass til fire personer i hver hytte, for hver hytte har to rom med to senger i hvert rom. Først og fremst vil jeg at alle deler seg opp i fire og fire, jenter og gutter hver for seg”. Igjen, akkurat som dagen før, bortsett fra at denne gangen var de betydelig flere og det faktum at de fire venninnene ikke hadde sjanse til å inkludere Evain, begynte flokken å gruppere seg. 

Snart sto det grupper overalt med fire jenter og fire gutter. Det var bare noen få som sto der og ikke visste hvor de skulle. Det var Evain og en gutt som så enda mer feminin ut enn Evain, med sitt mørke hår i en lang hestehale. ”Jaha”, kom rektorens stemme, ”Ser veldig bra ut. Du..”, hun pekte på Evain, ”du kan gå til de tre der”. Ninni så at det var de tre guttene som hadde sittet i samme vogn som henne og søstrene da de kom hit. Tórang med de runde øynene, fregnete Jokemi og han med det spisse ansiktet, Sato. Evain gikk bort til dem, nikket en hilsen og sto så og stirret rett fremfor seg. ”Så skal vi se…” Rektor Anka tenkte seg om. ”Oi, hva gjør vi nå da? Det er jo ingen grupper på tre igjen blant guttene...”. ”Unnskyld meg”, avbrøt gutten med hestehale. Rektor Anka så litt forbauset ut over å ha blitt avbrutt, men snudde seg mot ham og spurte: ”Ja? Var det noe?”. ”Ja, jeg er ikke en gutt, altså”. Rektor Anka så mye mer forbauset ut. ”Å, vel, unnskyld barnet mitt, jeg så ikke det. Vel, da er det jo greit. Da går du til de tre jentene der”. Ninni så den jenta hun også hadde tatt for å være en gutt, gå bort til tre jenter som så misbilligende på henne. Hun så at jenta ikke kom til å trives sammen med dem, og syntes virkelig synd på henne. Henne måtte hun snakke med, tenkte hun.

- Mona Fossli

Kapittel 2 - Omvisning - del 6

Rektor Anka fulgte dem ned trappene i trapperommet til høyre der hun pekte til venstre og sa at det var toalett, at de var på samme sted i hver etasje, i begge trapperommene, og ut gjennom entreen. Hun gikk bort mot de små husene. Disse husene skal bli deres hjem mens dere er her. Dere skal bli delt inn i grupper på fire og fire, jenter og gutter hvert til sitt. Dere får ønske hvem dere skal dele hytte med, men vi kan ikke love noe”. De fem så på hverandre. ”Velvel”, sa Evain, ”Det kan bli spennende..”. De fire jentene smilte til ham. ”Jepp, du klarer deg nok”, sa Helle og klappet ham på ryggen. ”Nå er det for sent til å dele ut hytter, så i natt skal dere sove i teltet her borte”. Rektor Anka gikk bak skolen og viste dem inn i et langt, lavt telt. Der var det mange feltsenger på rekke med små bord ved siden av og det hadde allerede kommet mange elever. ”Disse andre barna kom i går og dagen før. De er fra Dragebo, Storkløft, Ødeviken, Glenna og Mareslettene. Dere er ikke så mange i år i det hele tatt, så dette blir et bra år”. Hun vendte seg mot elevene inne i teltet og ropte: ”Barn, dette er elever fra Solstrand, Økseby, Dunkjevlesletta og Torvmyr, ta godt imot dem!”. Det gjorde de, og vennene fant ledige senger og la seg, for det var blitt sent.  

- Mona Fossli

Skammarserien

Ukens anmeldelse er om den første fantasyserien jeg leste. Den består av fire bøker som er skrevet på nynorsk. Bøkene heter Skammarens dotter, Skammarteiknet, Slangens gåve og Skammarkrigen og er skrevet av Lene Kaaberbøl.

Serien handler om Dina som er datteren til en skammer. En skammer er en som ser alt det gale du har gjort hvis hun ser deg i øynene og får deg til å skamme deg over det. Dina vil ikke være skammer, og ser på det mer som en forbannelse enn en gave. Det er mange spennende karakterer i historien, som broren hennes Davin, vennen Nicko og den onde Drakan. Full av mystikk og hemmeligheter og drager er denne serien veldig spennende, og personlig synes jeg at det nynorske bare gjør historien desto mer magisk, men det er jo meg. Uansett anbefaler jeg denne til dere som liker fantasy.

Les den, det er absolutt ikke bortkastet tid! :)

Bildene er hentet fra Google:

Skammarens dotter:

Skammarteiknet:

Slangens gåve:

Skammarkrigen: