Nå kom timen Ninni hadde gledet seg til siden de møtte frøken Bjega, hun skulle ha dem i mareridning. Ninni lurte veldig på hva marer var, men hun trodde hun hadde en anelse. Hun hadde rett. Frøken Bjega fortalte om marehestene, om deres magiske krefter og lojale vesen. En vanlig marehest kan bli 2 meter og 35 centimeter i mankehøyde, noe som er mye høyere enn vanlige høye hester. De er også mye kraftigere, de kan bære så mange som seks voksne menn på en gang, hvis de får plass. Manen og halen har fargen til ild fordi de reflekterer den flammende magien som sirkulerer rundt i kroppene deres, derfor har alle marehester også pelsfargene i toner fra skinnende hvit til mørkeste svart. Hvilken sjattering de har på pelsen, har å gjøre med manen og halen. Jo sterkere farger manen og halen er, jo hvitere er hesten, og omvendt. Magien deres er fantastisk. De kan lege seg selv hvis sårene ikke er for store, og de kan også lege andre. Ingen kan tvinge en marehest til å lege noen, det må være av fri vilje, ellers virker ikke magien. Er du svak, vil de merke det og gi deg den styrken de kan avse og lege dine sår. Uansett hvor langt borte du er fra den, kan den vite om du har det bra eller er i fare, og den kan lett spore deg opp ved å lese tankene dine. Prøver noen andre å ri den uten at den har sett at du godkjenner det, kaster den dem av og nekter plent å være føyelig. Du velger ikke din marehest, den velger deg. Den vil naturlig nok ikke kaste bort tid og krefter på en den ikke liker. Merker marehestene at du er usikker og nervøs, vil ingen av dem velge deg, da må du prøve igjen senere. ”Som dere skjønner”, sa frøken Bjega, ”er ikke dette noe dere velger fordi dere ikke vil noe annet, eller fordi dere liker spenningen ved å sitte på en marehest. Hvis dere velger å vie dere til en marehest, er det ingen vei tilbake. Bare de som føler at det ikke er noen annen utvei for dem, burde gjøre det. Mange har brent seg på å velge det og deretter angre. Da har de enten holdt ut, men blitt mer og mer lei, eller så dreper de hesten sin. Dette er fatalt. Blir de lei, merker marehesten det og mister magien sin i takt med kjærligheten til eieren. Dreper eieren den, mister han eller hun også en del av seg selv og må leve med savnet resten av livet”. Hun så advarende på klassen, så smilte hun. ”Heldigvis har det som oftest ikke endt sånn, dere merker mest sannsynlig om dere vil ha en eller ikke. Det er bare noen få opp gjennom historien dette har skjedd med”. Klassen satt helt stille. Dette var noe de ikke hadde ventet seg. De aller fleste kunne ri, men de hadde aldri hørt om noe som dette. Ninni rakte opp hånden. ”Ja, Ninni?”. Alle elevene hadde sagt navnet sitt i begynnelsen av timen, som de også hadde gjort i timene før. ”Hvorfor er de sånn? Hva var det som gjorde at de ble så knyttet til oss mennesker? Jeg mener, de må jo ha vært ville og uavhengige en gang..?”. Frøken Bjega tenkte seg om en stund, så sa hun: ”Det er helt riktig, Ninni, godt spørsmål. Alt begynte faktisk her, i Sumpdalen. Det var Radi Stefal som fant dem. Vil dere høre historien?”. Alle i klassen nikket eller sa ja.
- Mona Fossli
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar