Kapittel 4 - Første skoledag - del 5

Den han hadde landet på var en ung og vill nesten svart hingst som virkelig ikke likte å få noen på ryggen. Den satte av gårde, ut av Storkløft, forbi Mareslettene og Solskogen, gjennom Grensepasset til den sørlige delen av Nordmarka. På grunn av dette..”. Hun avbrøt seg selv der, for da hadde Gorna rakt opp hånden. ”Gorna?”. ”Ja, frøken, er det derfor hovedveien vår heter Marerittet?”. Frøken Bjega nikket anerkjennende. ”Ja, det er helt riktig. Det var det jeg skulle til å si”. ”Unnskyld, frøken Bjega.”, sa Gorna og så litt flau ut. ”Nei da, Gorna, ikke si det. Det er bra du forstår det selv. Som dere kanskje skjønner, er det også derfra ordet ”mareritt” som i betydningen vond drøm kommer fra”. Det siste sa hun henvendt til klassen, før hun snudde seg mot Gorna igjen og smilte. ”Du kommer fra Mareslettene, var det så?”. Gorna nikket. ”Visste du hvorfor de het det?”. Gorna ristet på hodet. ”Jeg trodde det var fordi de gresser på slettene der”. Frøken Bjega nikket igjen. ”Ja, det er rimelig å tro, men det er omvendt, som du sikkert forstår nå. Grunnen til at de er der, og at stedet heter Mareslettene, er at det var det første stedet Radi så de store hestene. Jeg fortsetter sagnet nå, om det er greit? Lurte du på noe mer?”. Gorna ristet på hodet. ”Fint, da fortsetter vi. Som sagt, så løp denne marehesten gjennom hele Sumpland og over en til da ukjent grense tilbake til hans eget land. Da han oppdaget dette, ble han så overrasket at han falt av og så hesten forsvinne i det fjerne. Han brukte lang tid på å finne den igjen, selv så god til å følge spor som han var. 

- Mona Fossli

Kapittel 4 - Første skoledag - del 4

”Javel”, begynte frøken Bjega, ”det var før noen av stedene her ble bebodd av mennesker, før landet vårt var et land. Radi hadde dratt opp i det nordlige av Dragefjellene som da het Storfjellene, fra landet nord for oss, Nordmarka. Han hadde dratt av gårde for å lete etter nye plante- og dyrearter og kom til slutt til toppen. Der ble han stående og gape, for langt der nede så han et helt landskap. Skoger, innsjøer, store sletter, og mot sørøst så han også havet”. Ninni smilte for seg selv. Solstrand der hun og søstrene kom fra, var det eneste stedet i landet deres som hadde utsikt mot havet. Frøken Bjega fortsatte: ”Radi skyndte seg så fort han kunne ned fjellene på vår side og kom til slutt ned. Han brukte mange måneder på å utforske landet, han fant ingen nye plantearter eller dyrearter og ble ganske skuffet etter hvert, men så kom han omsider ned til det som nå heter Mareslettene og fikk øye på disse store, vakre hestene. Han sto bergtatt og så på dem, han fulgte sporene deres da de gikk inn et trangt fjellpass, det som nå er Storkløft. Der kom han stadig nærmere dem, helt til han til slutt fikk lov til å komme bort til dem. Den store, nesten hvite lederhingsten observerte ham, men lot ham være der. Det var to føll der, ett nesten svart og ett litt lysere grått, som mødrene lot ham klappe. Etter mange dager hos marehestene ble han overmodig og tenkte han skulle prøve å ri en av dem. Han klatret opp på en avsats i fjellet og satt der helt til en av dem sto rett under ham. Da slapp han seg ned og landet på den brede ryggen. 

- Mona Fossli

Kapittel 4 - Første skoledag - del 3

Nå kom timen Ninni hadde gledet seg til siden de møtte frøken Bjega, hun skulle ha dem i mareridning. Ninni lurte veldig på hva marer var, men hun trodde hun hadde en anelse. Hun hadde rett. Frøken Bjega fortalte om marehestene, om deres magiske krefter og lojale vesen. En vanlig marehest kan bli 2 meter og 35 centimeter i mankehøyde, noe som er mye høyere enn vanlige høye hester. De er også mye kraftigere, de kan bære så mange som seks voksne menn på en gang, hvis de får plass. Manen og halen har fargen til ild fordi de reflekterer den flammende magien som sirkulerer rundt i kroppene deres, derfor har alle marehester også pelsfargene i toner fra skinnende hvit til mørkeste svart. Hvilken sjattering de har på pelsen, har å gjøre med manen og halen. Jo sterkere farger manen og halen er, jo hvitere er hesten, og omvendt. Magien deres er fantastisk. De kan lege seg selv hvis sårene ikke er for store, og de kan også lege andre. Ingen kan tvinge en marehest til å lege noen, det må være av fri vilje, ellers virker ikke magien. Er du svak, vil de merke det og gi deg den styrken de kan avse og lege dine sår. Uansett hvor langt borte du er fra den, kan den vite om du har det bra eller er i fare, og den kan lett spore deg opp ved å lese tankene dine. Prøver noen andre å ri den uten at den har sett at du godkjenner det, kaster den dem av og nekter plent å være føyelig. Du velger ikke din marehest, den velger deg. Den vil naturlig nok ikke kaste bort tid og krefter på en den ikke liker. Merker marehestene at du er usikker og nervøs, vil ingen av dem velge deg, da må du prøve igjen senere. ”Som dere skjønner”, sa frøken Bjega, ”er ikke dette noe dere velger fordi dere ikke vil noe annet, eller fordi dere liker spenningen ved å sitte på en marehest. Hvis dere velger å vie dere til en marehest, er det ingen vei tilbake. Bare de som føler at det ikke er noen annen utvei for dem, burde gjøre det. Mange har brent seg på å velge det og deretter angre. Da har de enten holdt ut, men blitt mer og mer lei, eller så dreper de hesten sin. Dette er fatalt. Blir de lei, merker marehesten det og mister magien sin i takt med kjærligheten til eieren. Dreper eieren den, mister han eller hun også en del av seg selv og må leve med savnet resten av livet”. Hun så advarende på klassen, så smilte hun. ”Heldigvis har det som oftest ikke endt sånn, dere merker mest sannsynlig om dere vil ha en eller ikke. Det er bare noen få opp gjennom historien dette har skjedd med”. Klassen satt helt stille. Dette var noe de ikke hadde ventet seg. De aller fleste kunne ri, men de hadde aldri hørt om noe som dette. Ninni rakte opp hånden. ”Ja, Ninni?”. Alle elevene hadde sagt navnet sitt i begynnelsen av timen, som de også hadde gjort i timene før. ”Hvorfor er de sånn? Hva var det som gjorde at de ble så knyttet til oss mennesker? Jeg mener, de må jo ha vært ville og uavhengige en gang..?”. Frøken Bjega tenkte seg om en stund, så sa hun: ”Det er helt riktig, Ninni, godt spørsmål. Alt begynte faktisk her, i Sumpdalen. Det var Radi Stefal som fant dem. Vil dere høre historien?”. Alle i klassen nikket eller sa ja.

- Mona Fossli

Tidsvoktern

Ukas bok er Tidsvoktern av Jeanette Winterson. Det er ikke en serie, men en bok, og som navnet tilsier er det mye tidsreiser.

Hovedpersonen er en 11 år gammel jente som heter Silver. Hun bor sammen med sin griske tante mrs. Rokabye i huset Tanglewreck. Plutselig begynner rare ting å skje. En skolebuss full av elever forsvinner ut i tomme luften, noen dager er korte, noen lange, tiden ser ut til å ha klikka. Folk sitter fast i fortiden og drar på ufrivillige tidsreiser, men i Tanglewreck finner Silver en klokke som hun etter hvert finner ut kan redde dem alle. På sin reise møter hun gutten Gabriel og mange andre merkelige karakterer.

Det er en veldig spennende historie med kreativt plott og morsomme hendelser. Bør leses!

Frist

Jeg kommer til å slutte å legge inn innlegg til helga som kommer nå. Da er medieprosjektet ferdig, som var å få 33 innlegg på bloggen inntil fristen. Om det er noen som helst interesse for boka mi, vil jeg gjerne vite det, så dere som har en eller annen form for blogg-konto, kan dere være så snille å kommentere? Jeg vet det er amatørmessig, jeg er bare nybegynner, men er det noen som i hvertfall liker ideen min? La meg vite det i så fall?


Mona :)

Kapittel 4 - Første skoledag - del 2

Neste time var historie i klasserom 9. Mester Timotan sto oppe ved kateteret i klasserommet de hadde fått utdelt, mens han tegnet på tavla og forklarte så godt han kunne hvordan krigene hadde vært før, hvilke taktikker som ble brukt, hva de hadde bevart og hva de ikke hadde bevart i dagens kamper. De fire jentene og de fire guttene hadde passet på å sette seg nær hverandre. De fant ut at ingen av dem skjønte hvorfor de skulle ha krigshistorie, det kom jo ikke til å bli krig. Men de fulgte med som de flittige elevene de var, de skrev ned det de skulle og gjorde oppgaver. I blant glemte mester Timotan alt han hadde sagt, og begynte helt på nytt igjen med samme setning han hadde sagt for noen minutter siden. Han blandet navn, og spesielt trillingenes. De var vant til det, men syntes det ble litt ille når han kalte Helle for Marri og Ninni for Helle tredje gangen på rad med få sekunders mellomrom. Etter hvert sluttet de å rekke opp hånden og noterte heller av det de andre sa. Det var ikke bare navn og setninger han glemte, en gang skulle han gå og hente bøker på kontoret til et par elever han hadde glemt å ta med bøker til i utgangspunktet, men når han kom tilbake var det ikke bøkene, men kritt og en kopp kaffe han hadde med seg. Om og om igjen skjedde det noe som fikk elevene til å måtte holde inne latteren, og hver gang var han like forvirret. Da de gikk ut av klasserommet, var de usikre på om de i det hele tatt hadde lært noe. Ikke at det gjorde noe, de lo fortsatt på vei ut.

Naturfag i klasserom 12 var neste, og det var unektelig mer spennende enn den de hadde på Folkeskolen, der måtte de gi frøken Elma rett. Hun brukte hele timen på å fortelle om legende urter, hvor de var å finne og hvordan du brukte dem. 

- Mona Fossli

Blekkserien

Blekkserien er det jeg kaller trilogien med bøkene Blekkhjerte, Blekkblod og Blekkdød. Bøkene handler om Maggie og faren Mo. En dag får de besøk av en Maggie aldri har sett før, men som Mo tydeligvis kjenner. Med dette besøket begynner eventyret.

Mo har nemlig en spesiell evne. Han kan lese ting og folk ut av bøker. Besøket heter Støvfinger, han kommer fra en annen verden innenfra bokpermene, og flere og flere hemmeligheter blir avslørt. Skurken i serien heter Capricorne, og det er mange spennende karakterer med i historien. Veldig morsom og spennende.

Les den!