”Er dette skolen?”, hørte hun Helle si. ”Skolen vår ser ut som en rar mann med lange ører og stor nese!”. Ninni brøt ut i krampelatter. Det samme gjorde Marri. Jokemi, Tórang og Sato så ut som de nettopp hadde sett verdens vakreste blomst, men så hadde Helle kommet og sagt at det bare var ugress. De andre elevene så rart på dem, Evain og Selja kom bort og Selja spurte; ”Hva er det som er så morsomt?”. Helle så litt snurt ut. ”Ingenting”, sa hun, ”det er bare søstrene mine som er litt gale”. Det fikk de to til å le enda høyere. Kusken fra den fremste vogna kom bort og sa litt bryskt; ”Frøkner, er det noe med skolen eller området rundt dere vil diskutere?”. ”Neida”, hikstet Ninni, ”Alt er fantastisk herre, alt er helt perfekt”. Helle trakk på smilebåndet. ”Godt”, sa han. ”Ja, da kan dere følge med meg alle sammen, unge herrer og frøkner”. Ninni skvatt av den plutselige ropingen.
Tenåringene fulgte etter ham i en lang rekke, og før de fikk sukk for seg, var de inne i entreen. Den var stor, med digre vinduer på hver vegg, også ett på hver side av døra. Der sto en dame med mørkt hår som var knytt i en topp oppe på hodet og lokker nedover det smale ansiktet med rund hake og store øyne. ”God dag barn”, sa hun. ”Jeg er rektor her på skolen, jeg skal nå vise dere rundt og la dere hilse på staben min. Mitt navn er forresten Anka Folkum, jeg kommer også til å være deres lærer i drageridning. Dere skal kalle meg rektor Anka. Her opererer vi ikke med etternavn, vi vil være litt mindre formelle”. Hun smilte et sjenerøst smil før hun ga tegn til at de skulle følge henne. De fulgte henne inn i en godt opplyst gang, gikk rett frem og til høyre og inn gjennom en dør, der stanset hun midt i rommet og ba elevene komme inn og samle seg rundt henne. ”Dette er fellesrommet deres. Her kan dere komme når dere har fritimer eller vil studere. Bordet her er stort nok til at det kan gjøres mye på en gang. I sofaen er det også plass til mange. I skapene ved veggen der,” hun pekte til høyre, ”finner dere spill, tegnesaker og andre ting å fordrive tiden med. Som dere ser, er det ikke plass til alle skolens elever om gangen, men har dere plass og tid, kan dere være her. Vi går videre”. Hun gikk ut igjen, og tenåringene fulgte etter. Rektor Anka gikk mot venstre, forbi gangen de nettopp hadde kommet fra og inn en dør til høyre. Det rommet lignet litt på rommet de akkurat hadde kommet fra, bortsett fra at skapene ikke var der, og heller ikke det store bordet i midten. Imidlertid var det en stor sofa også her, med to små bord foran. Den største forskjellen var vel egentlig at dette rommet var stappfullt av lærere.
- Mona Fossli
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar