Beskrivelse av min bok

Boken handler om Ninni, hennes søstre og vennene deres som begynner på Soldatskolen. Der lærer de å fekte og blir kjent med mange spennende personer, marehester og drager. De er spente og glade og elsker denne formen for skole. Men de får ikke gå Soldatskolen til ende. Etter en stund begynner krigen ingen hadde trodd skulle begynne, og vennene blir nødt til å presse seg selv og holde motet oppe mens de prøver å holde seg i live gjennom de dramatiske månedene med død og lidelse. Flere allierte kommer inn i bildet og kunnskapene til Ninni og gjengen blir større, men fienden de står overfor er veldig mektig.


Jeg legger til prologen under her for å gi dere et visst innblikk i skrivestilen min og de mest sentrale hovedpersonene. Gi konstruktiv kritikk! Det må dere også huske etter hvert som kapitlene kommer. Jeg er ikke profesjonell forfatter og skriver derfor ikke perfekt.

Prolog

Ninni så seg rundt. Hun satt i et rom sammen med 17 andre barn, alle like gamle som henne. Det var første skoledag for henne og hennes trillingsøstre Marri og Helle, en dag de hadde gledet seg til så lenge hun kunne huske. Barna satt i en hesteskoformet stolring for at de skulle kunne ”granske og beundre hverandre”, som mester Skohg formulerte det. Hun kastet et blikk bort på hver av søstrene, som også kikket rundt seg og så på ansiktene til barna de var kommet i klasse med. Noen jenter hadde allerede begynt å skravle sammen, stemmene gikk høyere og høyere under det lave taket, de hadde visst mye å fortelle hverandre. Det satt en gutt der som stille gransket klasserommets kriker og kroker og alt som befant seg der inne, og så så hun at Helle hadde begynt å snakke med en rødhåret jente. ”Hva heter du?”, hørte hun plutselig en stemme ved siden av seg si. Det var en gutt med svart halvlangt hår og oppstoppernese som så spørrende på henne. ”Ninni”, sa Ninni. ”Rart navn..”, sa han og så enda mer undrende ut. ”Å ja? Ja, hva heter du da?”, spurte Ninni. ”Jeg heter Delcu”, sa han og så stolt ut. ”Jaha..”. Ninni klarte ikke å bestemme seg for om det var rart eller fint eller hva, hun bestemte seg for å si en mellomting: ”Stilig”, sa hun. Han så ut som det var akkurat det han ventet å høre, og så spurte han om hun likte å fiske, og Ninni sa at ja, hun gjorde det, men hun likte enda bedre å leke med Helle og Marri med tresverdene deres. Delcu fikk store øyne og spurte hvem de var, ”de har jo like rare navn som deg, bare enda rarere”, sa han. Ninni ble fornærmet. ”Navnene våre er ikke rare! Vi er søstre, trillinger, de sitter der”, sa hun og pekte. Øynene hans ble enda større og han måpte. ”Trillinger!? Kult!”. Nå smilte Ninni, hun gliste faktisk. ”Ja, ikke sant? Helle! Marri! Kom hit!”. Helle og Marri så opp og kom bort. Helle hadde med seg den rødhårete jenta. ”Han syns det er kult at vi er trillinger”, gliste hun til dem og pekte på Delcu. De gliste de også, og så på ham. ”Hva heter du?”, sa de i kor. De sa ofte ting samtidig, de tre. Delcu fikk dratt haka opp igjen og sa hva han het. Så gjentok Helle og Marri navnene sine. Ninni så på den rødhårede jenta, som også så litt forbauset ut og spurte hva hun het. ”Selja”, sa hun. ”Dere er like!”. ”Vet det”, sa de tre i kor. 

I friminuttet tok trillingene frem tresverdene de hadde med i sekkene sine, og begynte å fekte rundt på plassen. Selja var dommer, hun var flink til å se når de traff og ikke, og om noen juksa. Etter hvert kom gutten Ninni hadde sett granske klasserommet bort til dem og spurte om han kunne prøve. Han var liten og spinkel og hadde halvlange lysebrune krøller og mørkegrå øyne, og Ninni så at Helle var skeptisk. Han ble gransket opp og ned av henne før hun sa de kunne fekte en gang. Ninni rakte gutten sverdet sitt, og Selja telte tre to en. Sverdene kakket mot hverandre igjen og igjen til Selja avsluttet med å fastsette at Helle hadde vunnet. Gutten bukket dypt mot henne og sa ”takk for kampen”. Helle gransket ham en gang til, mindre skeptisk denne gangen. ”Takk selv, du er god. Ikke like god som meg da men.. hva heter du da?”. Gutten smilte. ”Du er god du og. Jeg heter Evain. Kan jeg fekte mer med dere hvis jeg tar med mitt tresverd i morgen? Dere er like forresten, ikke rart dere er trillinger”. Helle smilte tilbake. ”Vi vet, vi kan godt fekte i morgen også”. Han smilte bredere.

I timene passet de fem på å sette seg ved siden av hverandre og ble ofte hysjet på av mester Skohg som prøvde å lære dem det de skulle lære, og i friminuttene fortsatte de med fektekampene. Det var klossete og amatørmessig, men ikke dårlig til sjuåringer å være. Helle visste hva hun skulle bli når hun ble stor, og det var soldat. Ninni og Marri var ikke like sikre som henne, men de regnet med at de skulle bli det samme ettersom de også likte å fekte. Evain sto mellom det og båtbygger, for det var faren hans, mens Selja ikke visste i det hele tatt. Det hadde for så vidt ingen hast å bestemme seg, Folkeskolen skulle vare til de ble 14, men så burde de komme nærmere en beslutning.

Håper prologen ser grei ut :)